Røttene og vinden
«Jeg kan bevege meg uten å miste meg selv.»
Det er ikke alltid stillheten kommer når vinden legger seg.
Noen ganger oppdager vi stillheten midt i bevegelsen.
Trærne svaier. Regnet skyller over grenene. Himmelen forandrer seg. Og under alt dette finnes røttene, usynlige, men levende.
Kanskje er det slik med oss mennesker også.
Vi kan være dypt forankret i oss selv uten at livet rundt oss står stille. Vi trenger ikke holde fast i hvert øyeblikk. Vi kan la det bevege seg gjennom oss.
Og her kommer det lille mysteriet:
Hva om det å være hjemme i seg selv ikke handler om å finne et sted hvor ingenting beveger seg, men om å oppdage at vi kan være hjemme også når alt beveger seg? ♥️
Legg igjen en kommentar