Jeg glemte ryggsekken – men ikke meg selv.
En helt vanlig dag og en aldri så liten hverdagsfantastikhet.
Det begynte som en ganske vanlig tirsdag. På jobben hadde jeg litt av hvert som skulle ordnes, og etterpå hadde jeg en frisørtime jeg gledet meg til. Trodde jeg.
Da jeg kom inn døren hos frisøren, ble jeg møtt med ordene:
«Jeg håper ikke du tror at du har time i dag?»
Jøss, jeg smilte! Nei, det hadde jeg visst ikke. Frisørtimen var dagen etter.
Men så hyggelig, tenkte jeg. Da hadde jeg jo noe å glede meg til i morgen også! Kanskje vi bare trengte å møtes, gi hverandre en klem og si: «Vi ses i morgen!»
Og dermed var den saken ute av verden.
Eller … det var i hvert fall det jeg trodde.
Vel hjemme skulle jeg hente den lille ryggsekken min ut av bilen.
Men hvor var den?
Jøss! Hadde jeg virkelig gått ut gjennom porten på jobben uten å merke at sekken ikke var på ryggen?
Jeg begynte å smile.
«Åhhh, da må jeg tilbake på jobben!»
Men nesten like fort kom en annen tanke:
«Nei, må jeg egentlig det? Jeg kan jo vente.»
Ingen krise.
Og så kom jeg på brillene! De lå selvfølgelig også på jobben. Men jeg kunne sikkert klare meg uten dem også.
🤣🤣🤣
Mysteriet med lipglossen
Litt senere gikk jeg ut i gangen hjemme.
Der, på bordet, lå lipglossen og liplineren min.
Hva i all verden?
Jeg trodde jo de lå i ryggsekken på jobben!
Så husket jeg at jeg hadde puttet dem i jakkelommen da jeg gikk fra jobb. Men når hadde jeg tatt dem ut og lagt dem på bordet?
Det kunne jeg ikke huske! 🤣🤣🤣
Jaja!
Det var jo hyggelig at noe hadde kommet hjem sammen med meg!
Og nå skulle jeg arbeide litt med bloggen min.
Utfordringen var bare at brillene fremdeles lå på jobben.
Så jeg fant bedre lys, gjorde bokstavene større og fortsatte å skrive.
Og det aller morsomste?
Jeg arbeidet akkurat denne dagen med et innlegg om å være til stede i livet.
Å VÆRE TIL STEDE!
🤣🤣🤣
Noen ville kanskje hevdet at jeg ikke var særlig til stede denne dagen. Og jeg kan jo forstå dem! 🤣 Men jeg var hjemme i meg selv. Det var visst bare de små detaljene som hadde tatt seg en fridag!
Men teksten ble ferdig!
Og så kom ploppet!
Jeg hadde ledd av alle disse små hendelsene gjennom dagen. Fortalt om dem og kost meg med hvor komisk det hele var.
Men senere på kvelden, da jeg tenkte tilbake, oppdaget jeg noe.
Noe jeg faktisk ikke hadde lagt merke til mens alt sammen skjedde.
Jeg hadde ikke vært irritert. Ikke én eneste gang.
Jeg hadde ikke bebreidet meg selv.
Ikke tenkt at jeg måtte skjerpe meg.
Ikke blitt flau eller stresset over alt jeg hadde glemt.
Jeg hadde bare sagt:
«Jøss! Erre mulig!»
Og så hadde jeg smilt og ledd.
Men hvor hadde alle de gamle reaksjonene blitt av?
For jeg kjenner dem jo. Alle de små kravene vi kan stille til oss selv. Alt vi synes vi burde huske, mestre og få til.
Denne dagen hadde de bare ikke dukket opp.
Og jeg hadde ikke engang forsøkt å reagere annerledes.
Reaksjonene var rett og slett ikke der.
Når noe gammelt ikke lenger dukker opp
Vi snakker ofte om forandring som noe vi arbeider oss frem mot. Noe vi må forstå, bearbeide eller lære.
Men kanskje kan forandring også vise seg på en helt annen måte?
Kanskje oppdager vi den først en dag vi ikke lenger gjør det vi pleide?
Jeg hadde ikke gått rundt og forsøkt å være rolig, til stede eller aksepterende.
Jeg hadde bare levd dagen min.
Smilt og ledd!
Og først etterpå oppdaget jeg hvor mye det betydde.
Det var alle disse små hendelsene som gjorde noe usynlig synlig.
Kanskje var det nettopp der noe av hverdagsmagien bodde.
Ikke i de store opplevelsene.
Men i en ryggsekk som ble igjen på jobben. En frisørtime på feil dag. En lipgloss på et bord.
Og en kvinne som oppdaget at hun kunne møte det hele med et smil.
Jeg vet ikke om universet hadde bestemt seg for å leke litt med meg denne tirsdagen.
Men tanken er fornøyelig!
For om dette var en liten kosmisk prøve på om jeg fremdeles ville irritere meg over meg selv, fikk de jaggu svar! 🤣🤣🤣
Og det aller morsomste?
Jeg kom hjem uten ryggsekk, uten briller og uten ny frisyre.
Men jeg var hjemme i meg selv hele tiden. ♥️
Jaja.
Legg igjen en kommentar